Styrer virkelig én mann USA?

Vi får daglig servert overskrifter som gir inntrykk av at det er Donald Trump – og bare han – som styrer USA med jernhånd. Norske medier følger tett med på amerikansk politikk, men ofte virker det som om presidenten fremstilles som en slags allmektig leder, nærmest en diktator. Men stemmer det egentlig?

USA er tross alt verdens mest kjente demokrati, bygget på prinsipper om maktfordeling og kontrollmekanismer. Likevel er det sjelden man ser artikler som tar seg tid til å forklare hvordan dette systemet faktisk fungerer. For mens presidenten utvilsomt har stor innflytelse, er han verken konge eller keiser.

Det finnes tre uavhengige maktgrener i USA: den utøvende (presidenten), den lovgivende (Kongressen), og den dømmende (Høyesterett og domstolene). Alle store beslutninger, lover og reformer må gjennom disse institusjonene. Likevel gir mediedekningen ofte inntrykk av at det holder at Trump knipser med fingrene – så er en ny lov på plass. Slik er det selvsagt ikke.

Likevel har Trump i løpet av 2025 brukt presidentordrer til å sette sitt preg på amerikansk politikk:

• Han har instruert luftfartsmyndighetene til å oppheve forbudet mot overlydsflyvning over land – etter 50 år.

• Han har innført nye reisebegrensninger fra en rekke land og krever nå dokumentasjon på statsborgerskap ved registrering til føderale valg.

• Han har erklært nasjonal energinødsituasjon, løftet forbud mot nye LNG-terminaler og fjernet elbil-påbud i føderal sektor.

• Han har forbudt sentralbankens planer om en digital valuta og startet utvikling av nytt rammeverk for digitale eiendeler.

• Han har signert «TAKE IT DOWN Act», som forbyr distribusjon av intime bilder uten samtykke, inkludert AI-genererte deepfakes.

Alt dette har han gjort gjennom utøvende handlinger – altså uten at Kongressen har stemt over det. Det høres dramatisk ut. Men det betyr ikke at han styrer alene.

Flere av disse ordrene utfordres allerede i domstolene, og delstater har gått til rettssak med henvisning til grunnlovsstridige inngrep i lokal myndighet. Andre ordninger, som tollendringer og energipolitikk, vil møte motstand både politisk og juridisk. Det amerikanske systemet har fortsatt innebygde bremser.

Norske medier – et speilbilde med uklar linse?

Og her kommer vi til kjernen: Norske medier gjør i mange tilfeller en slett jobb med å forklare dette. I stedet reproduseres enkle overskrifter som «Trump forbyr TikTok» eller «Trump stanser elbilsatsing», uten å forklare at dette enten må behandles i retten, implementeres av byråkratiet eller potensielt blir blokkert.

Når man ukritisk videreformidler utspill, Twitter-meldinger og presidentordrer uten sammenheng og kontekst, fungerer man fort som nyttige idioter – og bidrar indirekte til å styrke Trumps narrativ: at han har all makt, og at han er den eneste sterke lederen i en kaotisk verden.

Selvfølgelig finnes det unntak. NRK, Faktisk.no og enkelte dybdejournalistiske miljøer har av og til forsøkt å forklare systemet. Men dette er sjeldent. De fleste mediehus virker mer opptatt av å jage drama enn å gi folk forståelse.

Demokrati krever mer

Det er et problem når norske medier lar dette bildet stå ukorrigert. For det gir oss et forvrengt syn på hvordan demokratiet fungerer – og kanskje enda verre: det senker tilliten til politikk generelt. Hvis vi tror at det ikke nytter, at én person uansett bestemmer alt, da mister vi motivasjonen for å delta selv – enten i USA eller hjemme i Norge.

Norske medier har et ansvar for å gi mer enn overskrifter og konflikt. De bør bruke plassen sin til å forklare, ikke bare forenkle. For demokratiet er ikke en person. Det er et system, med rammer, regler og balanserende krefter – og det er nettopp det som gjør det sterkt.